Å kjøpe katta i sekken har du sikkert hørt noen ganger i løpet av livet. Det betyr visstnok å kjøpe noe usett og bli snytt. Uttrykket skriver seg trolig fra en historie om Till Eulenspiegel (1300-tallet), som sydde en katt inn i et hareskinn og solgte den som en hare. På grunn av denne ene episoden på 1300-tallet, bekymrer jeg meg for å bli lurt.

Ofte styres vi av myter og gamle vaner, for eksempel at melk etter best før dato må kastes. I en spørreundersøkelse som Opinion gjorde for Mattilsynet i 2014, mente nesten alle (95%) at melk etter passert best før dato har dårligere kvalitet. Det er antageligvis derfor at 8 av 10 forbrukere sjekker datoen på melkekartongen i butikken. Ingen av oss ønsker å kjøpe katta i sekken!

Av en eller annen grunn forholder vi oss til datomerkingen på melkekartongen som 50-km sonen. Kjører vi for fort kan vi risikere å miste førerkortet, drikker vi melk etter best før dato risikerer vi å bli syk. Men sånn er det ikke, melk er ikke dårlig etter. Men hvor kommer denne myten om om at melk etter best før er dårlig fra?

Dronning Margrete tar grep for øke mattryggheten

For over 700 år siden, i år 1276, mottok biskop Jon i Nidaros et brev fra paven. ”Melkemat og fisk er menneskemat” skrev paven til Jon. For Jon kom ikke dette som noen overraskelse, fordi han selv hadde skrevet det samme i et brev til paven som omhandlet forholdene i Norge.

Det biskop Jon sannsynligvis ikke nevnte i sitt brev til paven, var at det i middelalderen foregikk forfalskning av matvarer. For eksempel kunne ris, gryn og krydder være blandet med fremmede og verdiløse stoffer. Forfalskning av matvarene, eller å selge kjøtt fra selvdøde dyr, ble det slått hardt ned på.

© Det Kongelige Bibliotek/Creative Commons BY-NC-ND Margrete 1. Det Kongelige Bibliotek.

© Det Kongelige Bibliotek/Creative Commons BY-NC-ND
Margrete 1. Det Kongelige Bibliotek.

Vi vet ikke hvem som var den første. Hvem som først fant på det med mattilsyn og holdbarhetsmerking. Ingen vet det. Men hvem de enn var, så tror vi ikke hun/han fant på det av overskudd og sprudlende vitalitet. Vi vil tro at hun/han som fant på det, fant på det etter en lei periode med matjuks, bedervet mat og mat som var gått ut på dato.

Men vi vet hvem som først fant på det med dødsstraff for å selge bedrevet fisk, som sannsynligvis var utgått på dato for lenge siden. Hun fant heller ikke på det av sprudlende overskudd og vitalitet. Dronning Margrete (regjeringstid i Norge 1388-1412) satt alene igjen på Akershus slott, mens kong Håkon var ute og sloss. I tillegg til at hun manglet penger til mat, raste pesten langs bryggene og i bygårdene. Vi vil tro at hun var mektig lei av å kjøpe katta i sekken. Dronning Margrete innførte derfor, på 1400-tallet, dødsstraff for dem som solgte bedervet fisk. Med løfte om dødsstraff for matjuks, skulle vi tro at saken var løst, men nei det var fortsatt en god mulighet for folk å kjøpe katta i sekken.

Askebegerindustrien florer

550 år etter at Dronning Margrete forsøkte å avvikle matjukset i Norge, var problemet der fortsatt. I en kronikk i Arbeiderbladet 6. Mars 1954, stiller Forbrukerrådets sekretær Lindbom spørsmålet om vi kjøper katta i sekken? Den enkelte forbruker har ikke tilstrekkelig evne til å bedømme fordelen ved de ulike varer, skriver han. I marsnummeret i 1953, på lederplass, i Arbeiderkvinnen står det: “de forhold med svindel og vareforfalskning som i den senere tid har vært trukket fram i dagspressen gir et skremmende bilde av i hvor høy grad det nå er påkrevd at forbrukerne får et vern mot den utbytningen de har vært gjenstand for”. 

Hvorfor hadde vi ennå ikke fått bukt med matjukset, til tross for en haug med lover og forordninger? En forklaring kan være at den såkalte askebegerindustrien, som var kjennetegnet av fremstilling av mindreverdige varer, hadde gode betingelser i de umiddelbare etterkrigsårene da alt kunne selges. Dette måtte ses i sammenheng med vareknappheten under okkupasjonstiden hadde ført til stor etterspørsel etter forbruksvarer av forskjellig slag som på grunn av de strenge restriksjonene på råvarer og importvarer ikke kunne tilfredsstilles kun ved kvalitetsprodukter. Det var dermed fortsatt all grunn til å passe på at du ikke kjøpte katta i sekken.

Den rasjonelle forbrukeren får hjelp av en komite

I 1954 opprettet Forbrukerrådet Hovedkomiteen for Varedeklarasjoner og Kvalitetsmerking. Komiteen skulle gjøre det enklere å være forbruker. Ved hjelp av deklarasjonsmerking ville forbrukerne få objektive og saklige varefakta. (Komiteen avsluttet sitt arbeid i 1969.) Hvilke opplysninger trengte forbrukerne for å gjøre seg opp en mening om kvaliteten på en vare?

At det var på høy tid med nok et oppgjør med matjukset viser en artikkel i Arbeiderbladet 1951:  ”Det er en kilde til ergrelse og unødige utgifter for folk at varene ikke er det de gir seg ut for – det gjelder hermetikk, marmelade, tøyvarer, skurekoster, barneleker og  sko. Snart må det bli slutt på å kjøpe katta i sekken, sa Hjørdis Haukeland fra Norges Husmorforbund.” 

Vinteren 1953 slo så Arbeiderbladet opp en rekke saker om dårlig hermetikkvarer. ”73.000 kilo innmat rett i oksekarbonaden – sammen med 400 kilo av det riktige slaget,” lød en overskrift. ”Geiteragg i får-i-kål og kuknokler i hønsebuljong”, het en annen.

Først 16. November 1955 godkjente Hovedkomiteen for Varedeklarasjon og Kvalitetsmerking de to første varedeklarasjonsformularene. Den ene for fersk fiskepudding og den andre for dynetrekk, laken og putevar.

For å gjøre forbrukerne kjent med varefakta generelt og om at de blant annet kunne finne varedeklarasjon for fiskepudding og hvordan forbrukerne kunne skille mellom fiskepudding, selskapsfiskepudding eller kremfløtepudding, ble det laget en film om Varefakta. Filmen ble plassert i årets husmorfilm (1957). Innimellom filmens handling, som var en romantisk kjærlighetshistorie om et ungt par, ispedd humor, var det noen klare og informative meldinger om Varefakta seerne ble presentert for, som regel i ordene til en fortellerstemme, men av og til også flettet inn i dialogen mellom den unge kvinnen og den unge mannen.

Med mye og detaljert informasjon til  den rasjonelle  forbruker skulle vi anta at det var slutt med å lure forbrukerne, men nei sånn ble det ikke (Sist kjente matjuks-saker: hestekjøtt- og eggskandale). I dag er Hovedkomiteen for Varedeklarasjon og Kvalitetsmerking videreført til Mattilsynet.

Må du være så opptatt av ”best før datoen” på melken da?

Jeg tror jeg forstår hvorfor mange har ”småangst” for å kjøpe melk med for dårlig dato eller bruke melk som har passert best før dato. Ingen vil kjøpe katta i sekken eller bruke melk som er dårlig. Kampen for å gi forbrukeren trygg mat og muligheten til å gjøre bevisste valg, som har foregått over flere hundre år, viser at det er et historisk grunnlag for å være skeptisk.

Vi kan heller ikke si at det har blitt så mye enklere å være forbruker. Muligens fordi varemerkingen til tider er for kompleks og derfor vanskelig å forstå. Varefakta medførte nok også et forsterket fokus på holdbarhetsmerking. Dato har antageligvis  vært det enkleste for en rasjonell forbruker å forholde seg til, og har i mange tilfeller blitt synonym til dårlig kvalitet. Kanskje har det også ført til at vår medfødte evne til å se, lukte og smake har gått ut på dato? Som jeg nevnte innledningsvis kaster mange melk som har passert best før dato, hvilket gjør at vi ofte kaster fullt spisbar mat.

Er det nødvendig å være så skeptisk da? Hvor kommer denne datofobien fra? Kan datofobien kureres? Er det sunt å umyndiggjøre seg selv, ved blindt overlate til datomerkingen om melken kan kjøpes, drikkes eller brukes til en eller annen matrett? Hva med å se, lukte og smake?

Min påstand: Jeg tror ikke du ”kjøper katta i sekken” om du ikke velger den melken i butikken med best dato. Det er bare å teste ut. Det er straffbart å kjøre for fort i 50-sonen, men det er ikke straffbart å bruke melken etter «best før dato». Og den er garantert ikke dårlig etter.

Se film om hvordan det gikk da vi testet forbrukerne i forhold til best før, men ikke dårlig etter.