Matsvinn er et problem. I Norge kaster vi 217.480 tonn mat pr år. Østfoldforskning sier at jeg som en gjennomsnittsperson kaster 42 kilo mat pr år. I de siste par årene har vi i Q tatt opp kampen mot matsvinn og blant annet oppfordret deg til å bruke opp all Q-melken du kjøper. 

Vi har til og med skrevet på Qmelkkartongen at den «ikke er dårlig etter best før dato», slik at du som kjøper vår melk sjekker en ekstra gang før den siste slanten eventuelt kastes. Noen ganger må du se det store for å forstå det lille.

Tegning av en stor og en mindre mann som ser på hverandre og sier -Jeg er ude at samle appetitt til frokosten! – Og jeg er ude at samle frokost til appetitten!

— Jeg er ude at samle appetitt til frokosten! – Og jeg er ude at samle frokost til appetitten!

Storm P. traff blink da han  illustrerte vår verdens mangel på likevekt. Noen er ute for å samle appetitt til frokosten, mens andre er ute for å  samle frokost til appetitten. I følge www.worldomeeters.info befinner det seg 1.641.892.602 overvektige mennesker og 743.056.030 underernærte mennesker på kloden. Det er jo ikke engang logisk.

I tillegg til at maten er skjevfordelt mellom oss kaster vi paradoksalt nok en tredjedel av all mat som produseres. Bare en fjerdedel av verdens matsvinn er nok til å gi alle underernærte det de har behov for av mat. Flere og flere mennesker har fått øynene opp for dette problemet, og ifølge en undersøkelse Opinion har gjort for Q-Meieriene ønsker 9 av 10 nordmenn å unngå å kaste mat. Spørsmålet er: hvordan får vi det til?

«Alle monner drar», sa jenta og drakk opp  Qmelkslanten

Hva med meg? Bør jeg også delta i kampen mot matsvinnet? Selv om jeg slutter å kaste noen kilo mat i året utgjør jo min skjerv bare en dråpe i havet. Det ville ikke engang bli lagt merke til om matsvinnet ble redusert fra 271.480.985 kilo til 217.480.943 kilo pr år fordi Bent Myrdahl har sluttet å kaste mat. Jeg er jo bare 1 av jordens 7.502.948.597 innbyggere og hva jeg gjør eller ikke gjør betyr da ingenting. Det er jo massene det handler om, ikke om meg. Det er jo de andre 7.502.948.596 personene i verden som må slutte å kaste mat.

Mette Nygård Havre. Smilende i grønn topp viser frem merkingen på melkekartongen fra Q-Meieriene som viser best før, men ikke dårlig etter

Mette Nygard Havre og hennes familie har vært en sterkpådriver til at vi skal skrive «íkke dårlig etter» påmelkekartongen.

Hva synes du om min måte å tenke på? Tullete? Det har du helt rett i. Jeg, og kanskje også du, kan ikke gjøre et unntak for oss selv. Dersom alle tenker at «mitt lille matsvinn betyr ikke noe» blir det heller ingen global nedgang i matsvinnet.

Bedre før?

Melkebok fra 1946 i brunt omslag. Stavanger står skrevet med hpndskrift. Gitt ut av forsynings- og gjenreisningsdepartementet

Under krigen var situasjonen preget av vareknapphet, som etter hvert kom til å gjelde de fleste matvarer og andre forbruksartikler. For å få kjøpt sin tilmålte rasjon måtte man ha rasjoneringskort som det ble klippet merker av – ett eller flere merker for hver rasjon, som så skulle vare en uke. Dette gjaldt basisvarer som kaffe, sukker, mel, gryn, brød, fett, kjøtt og flesk, egg og melk, samt brennevin og tobakk, til og med poteter og de fleste grønnsaker.

Som følge av situasjonen med matmangel ble det allment akseptert at all mat var god, og at den skulle spises opp. Folket ble oppdratt til oppfinnsomhet, sparsomhet og til å tilpasse seg en knapphetssituasjon. Matsvinn var ikke på agendaen.

Å minne hverandre om hvordan det var under krigen med knapphet på mat og så håpe på at det gir oss så dårlig samvittighet at vi slutter å være “luksusdyr” som kaster all mat som har gått ut på dato, uten å ha sjekket om den  er like god. Ville vår samvittighet hjelpe oss til å redusere matsvinn? Gjeninnføre rasjoneringskort nevner jeg ikke engang som et forslag.

Jeg hater ikke fisk, men måker

Gammel reklameplakat fra frionor viser en kniv som skjærer opp fisk

Da jeg vokse opp på 60/70-tallet (det tok tid å vokse opp på den tiden), var der en ufravikelig regel i vårt hjem: “all mat er god og all mat må spises opp”. Det var en regel som vi barna i familien ikke engang fantaserte om å utfordre. Min mor, som tjente som selvoppnevnt spis-opp-maten-general”, tolererte ikke engang at vi med kroppsspråk signaliserte at det var noe vi ikke likte. Matsvinn som ord fantes ikke. Det var bare å ta seg sammen og spise med “god appetitt“.  Det ble likevel noen svært lange middager, da hun stadig vekk serverte hvalbiff, fisk og levergryte. Jeg kjenner ennå transmaken fra hvalbiffen og lukten av levergryte. Matsvinnet i vårt hjem ble holdt nede ved at vi satt til bords til maten var spist opp.

Et vippepunkt i mitt liv kom den dagen jeg ble veldig glad i fisk. Det skjedde plutselig, og merkelig nok gjaldt det bare kjøpefisk. Den overraskende endringen i mine matvaner kom i syvårsalderen. Når jeg har forsøkt å komme dypere til bunns i saken og i jakten etter et hvorfor kommer jeg til at holdningsendringen til fisk kom fordi Frionor skrev på pakningen at alle som fant bein i fisken skulle få 1 krone. På den tiden var en krone en formue (1 stk Donald Duck-blad kostet i 1964 kr 1,25. I dag koster det samme bladet kr 43,90). Jeg spiste, spiste og spiste Frionortorsk, men beklageligvis hadde mannskapet hos Frionor gjort en for god jobb og jeg fant aldri noen fiskebein. Men nulltoleranse for ikke å spise opp kjøpetorsk fra Frionor ble det og det viste seg til min overraskelse å gjelde også for egenfisket fisk (senere i livet har jeg beholdt mitt positive forhold til fisk og fått et mer anstrengt til måker).

Spørsmålet er om det ville bli mindre matsvinn om vi innførte et selvpålagt straff- og belønningssystem;  alt etter om vi spiste opp maten vår eller ikke? Hva tror du?

Alt går jo så fort

Når jeg dukker opp i dagligvarebutikken blir jeg der i  maksimalt 18 minutter ifølge Matkjedeutvalget – som har undersøkt saker og ting med Nielsen Norge. I Formel1-fart raser jeg altså gjennom hyllene og gjør unna en varekategori på 12 sekunder og bruker et helt sekund på å velge et produkt. I dette halsbrekkende råkjøret for å handle mat skal jeg huske på at jeg er med i et globalt race for å redusere matsvinnet og da må jeg samtidig forsøke å huske på hva jeg har igjen av de forskjellige matvarene i kjøleskapet.

8 av 10 som handler Q-melk skanner inn beste best før dato i butikkhylla, før den utvalgte melkekartongen havner i handlekurven. Mer enn halvparten av forbrukerne sier de velger konkurrentens melk om de ikke kan lese dato (whoops! – så ille!).

Også når vi kommer hjem fortsetter vi å  kontrollfreake. Nesten alltid eller i hvert fall mer enn halvparten av gangene Qmelka blir tatt ut/inn av kjøleskapet sjekker vi ”best før dato”. Det gjør vi selv om vi vet at Qmelken “ikke er dårlig etter best før dato. I undersøkelsen Opinion gjorde for oss i Q tyder det på at 1/3 av melkedrikkerne ennå kaster slanter av Qmelk. Bedervet mat og utgått på dato oppgis generelt å være hovedårsak til matkasting.

Kan vi endre adferd ang. matsvinn?

Spørsmål: kan vi endre adferd når vi kjøper Q-melk i butikk? For eksempel ta Qmelken med dårligst dato istedenfor den med beste ”best før dato? Kan vi slutte å sjekke dato på Q-melka i kjøleskapet og heller starte med å se, lukte og smake? Hva tror du?

Våre anstrengelser med å drikke opp all Qmelka hver gang vil nok ikke løse verdens matvareproblemer, men her må vi tenke at alle monner drar. Noen ganger må du se det store for å forstå det lille.

 

Matsvinn kampen. En glad gjeng viser frem den nye datomerkingen vår. Øverst fra venstre produktsjef for melk Pål Rasmussen, markedsirektør i Q Kristine Aasheim, digitalsjef Christina Sundli-Härdig, adm.dir i Kavli Karl Johan Ingvaldsen, produktuviklingsjef i Q Annette Waage Jung, meg selv. Sittende foran leder i Kavlifondet Inge Elise Iversen og Mette Nygård Havre fra Spis Opp Maten. Foran med selfiestangen er Qs egen forbrukerombudsmann Mads Liabø

En glad gjeng viser frem den nye datomerkingen vår og er klar for å bekjempe matsvinn. Øverst fra venstre produktsjef for melk Pål Rasmussen, markedsirektør i Q Kristine Aasheim, digitalsjef Christina Sundli-Härdig, adm.dir i Kavli Karl Johan Ingvaldsen, produktuviklingsjef i Q Annette Waage Jung, meg selv. Sittende foran leder i Kavlifondet Inge Elise Iversen og Mette Nygård Havre fra Spis Opp Maten. Foran med selfiestangen er Qs egen forbrukerombudsmann Mads Liabø

Før du tømmer ut Qmelk:

  1. Ser den bra ut?
  2. Lukter den bra?
  3. Smaker den bra?

Får du nei på disse tre kontrollspørsmålene, lag pannekaker eller vafler! Bekjemp matsvinn!

Er du med?

Bonus:

Se meg og Mette Nygård Havre på TV2 Nyhetskanalen der vi snakker om den nye merkingen og matsvinn: