Oj, oj, oj så glad jeg skal bli

Nei, overskriften har ingenting med sangen Kirsti Sparbo toppet Norske blinkskudd med i 1969. Dette handler om at min planlagte sommerferie i 1969, da jeg var 12 år, holdt på å ende i en fullstendig katastrofe. Hvorfor? I ungdommelig glød og iver hadde jeg og noen kamerater, rett før sommerferien skulle begynne, hoppet ut av vinduet i klasserommet. Vi gjorde det fordi vi var besatt av å komme først ut fordi vi ville kapre den beste fotballbanen i storefri. Selvsagt var dette en atferd som ikke passet seg for mennesker og som skolen slo hardt ned på. Og hendelsen ble selvfølgelig rapportert av en eller annen sladrehank. Den 70 år gamle Herman, vår klasseforstander, og egentlig min kamerat, tok tak i saken og satte ny verdensrekord i å uttrykke skuffelse over oss; “hvor dumt kunne et menneske på 12 år egentlig bli?”.

Vi ble dømt til å sitte igjen. De ikke-fotball-interesserte gutta Per-Hugo, Johan, Jan-Yngvar og Per-Magnus gikk flirende fri sammen med jentene i klassen. Tilbake til doms, satt Roy, Trond, Jon-Frode, Øyvind, Runar, Tom, Arild, Lasse, Øystein og meg. Uttrykket ”gruset” har sannsynligvis sin opprinnelse fra denne hendelsen.

Staten var min mor

Straffen ble overraskende nok mildere enn det jeg hadde forventet. Jeg mener fremdeles det, selv om det å skrive 25 sider med “Frans av Assisi var en hellig mann”, “Frans av Assisi var en hellig mann”, “Frans av Assisi var en hellig mann” ..… med en sirlig bord på annen hver linje var tungt nok. Èn feil og du fikk 5 sider tilleggssstraff!

Selv om jeg etter dette fikk et litt anstrengt forhold til Frans av Assisi var likevel mitt hovedproblem ikke ham. Hovedutfordringen ventet i mitt eget hjem. Min egen mor. Hun hadde tatt oppgaven som “Staten” i mitt liv. Hun bestemte de regler, belønninger og straffer som til enhver tid skulle styre mitt liv. Spillereglene når det gjaldt skolegang var:

1. Toleranse for at vi ikke fikk beste karakter i alle fag
2. Null-toleranse når det gjaldt dårlig orden og oppførsel. Alt annet en svært bra var det ikke tilrådelig å komme hjem med.

Jeg skulle bli voksen den sommeren

Mye stod på spill, ettersom jeg hadde bestemt meg for å bli voksen den sommeren. Jeg skulle rett og slett forlate barndommen. I det året var det ikke nytt indianer-telt og det å ta svømmeknappen (25 m uten å berøre bunnen) som var det viktigste mitt liv. Målsetningene for sommerferien var skyhøye. Sparekapital og inntekter fra sommerens bærplukking (prisliste: 50 øre pr liter håndplukket og 25 øre pr liter plukket med bærplukker) skulle gå til å kjøpe meg en plass i voksenlivet med tre ting:

1. sykkel med “voksenramme”
2.
Addidas superstar joggesko
3. Abumatic 30A fiskesnelle, stang og wobbel til å fiske gjedde med.

Om “Frans av Assisi-saken” slo ut på min karakter i oppførsel og orden, kunne mine materialistiske sommerdrømmer gruses. “Grusen” ville min mor, “Staten” stå for ved å sette restriksjoner på bruk av sparepenger eller ved å sette ned prisen for blåbær.

Wobbel til å fiske gjedde med

Wobbel til å fiske gjedde med

Nå var det store spørsmålet om vår klasseforstander Herman var den kameraten jeg hadde fått inntrykk av at han var. Skjelvende åpnet jeg karakterboken. Oj,oj,oj så glad jeg ble. Min venn, og beste kamerat, Herman hadde tilgitt meg! Svært bra i både orden og oppførsel! Takket være Hermans storsinn, kunne jeg ta fatt på min 12. sommersesong med godt mot og med et godt håp om å nærme meg det å bli voksen.

21. juli 1969 satt hele Norge fascinert foran TV-skjermen da Neil Armstrong og Edwin Aldrin kl 03.56 norsk tid satt foten på månen. Glimrende kommentert av vår norske romfartsekspert Erik Tanberg. Det var samme dagen som jeg fikk sykkel med “voksenramme“.

Hvordan kjapt komme i feriemodus?

Tre råd til deg for at du skal få en optimal sommerferie:

1. Ikke legg ferien i “grus” før den har begynt (slik jeg nesten gjorde)
2. Lag deg noen ambisjoner for sommerferien. “Sikt på månen! I verste fall havner du ute blant stjernene”
3. Sommerferien bør brukes til å fornye deg.

Før i tiden, i 1969, hadde vi ikke sosiale medier, vi var bare sosiale. Og hadde vi noe, så hadde vi solskjerm fra Donald. Den var det ultimate symbolet på at det var sommerferie og den satt oss i øyeblikkelig feriemodus. Jeg tror nesten alle jeg kjente før i tiden hadde solskjerm fra Donald. Vi glemte raskt alt med skolegang og tenkte ofte at det egentlig var noe tull å ta den opp igjen. Så kjekt var det med sommerferie.

Bilde av Donald-skerm fra Donald Duck blad

“Ingen Donald-venn uten solskjerm i sommer…..”

Livet gikk utrolig sakte på den tiden. Det tok umenneskelig lang tid å plukke 1 liter blåbær, å vente på at en fisk skulle bite på wobbelen eller å sitte inne, se ut av vinduet, og vente på at regnværet skulle gå over. Det kjentes nesten ut som å leve evig.

Alt går jo så fort i våre dager. Ikke bare tiden. Ikke bare det å reise. Ikke bare WI-FI, Ikke bare 4G. Ikke bare sommerferien.

Kanskje er det fordi det er så få som går med solskjerm fra Donald og ikke helt får med seg at det er sommerferie. De fleste går heller rundt med smarttelefon. Ikke fra Donald men fra Samsung eller Apple. Vi sjekker den gjennomsnittlig hvert 6 minutt eller 150 ganger pr døgn (før i tiden sjekket vi bare om det var godt eller dårlig vær). Mobiltelefonen er i ferd med å bli vår beste venn. Der har vi vårt sosiale liv, og ikke minst kan vi følge med på hva naboen, vennene eller barna gjør. Har du også følt deg utenfor om du ikke få sjekket telefonen ofte nok? Du kjenner kanskje til den angstfølelsen du kan få i et område uten dekning?

Vi sjekker om noen har delt noe med oss på SMS, E-post, Twitter, Facebook, Google+, Snapchat og Instagram. Gjennomsnittlig bruker vi visstnok 1 time og 42 minutter pr døgn på dette. Til og med når vi er sammen med folk, sjekker vi smarttelefonen. Har noen delt noe med oss? Kanskje burde vi selv dele noe med noen? Vi er mer opptatt av å informere hverandre enn noen gang. Bilder, tekst og video flagrer omkring i verden i en jevn og ustoppelig strøm.

Om du slutter å dele på sosiale medier tror folk flest at du er død. Kanskje er det at vi er opptatt av all denne “informeringen“, som gjør at sommerferien går så raskt unna? Vi er så opptatt med å informere hverandre, at vi glemmer at tiden – den bare flyr fra oss. Plutselig er sommerferien slutt. Folk jeg kjenner, nå for tiden, sier at det eneste som går sakte er å komme i feriemodus.

Nå tenker du kanskje “nå kommer han Q-sjefen med anbefaling om at det ikke er bra for deg å være så påkoblet sosiale medier i sommer“? Men nei, det gjør han ikke. Den anbefalingen får du sikkert fra VG og Dagbladet, og den kommer antageligvis verken du eller jeg til å følge.

Jeg vil heller tipse deg om Odd Børretzen metode for å komme i feriemodus?

”Infrarødt

på tre minutter

så fort går det nå

men jeg går like seint som jeg alltid har gått

seinere

noen ganger sitter jeg helt stille

og ser langsomt i veggen.”

Fredag kveld skal jeg ta på meg “solskjermen fra Donald”, legge vekk Iphone 6 og gjøre som Odd: “sitte-stille-og-se-langsomt-inn-i-veggen”. Bare for å komme raskt i feriemodus.

Var sommerferien bedre før? Egentlig et dumt spørsmål,fordi det er jo vi lever.

Ha en fortreffelig sommer med flere glass iskald melk fra Q!

Med vennlig hilsen fra Bent

 

PS! For å være helt ærlig fikk jeg ikke råd til å skaffe meg Addidas-skoa i 1969, men den drømmen ble oppfylt forrige uke, 46 år etter jeg satt det på ønskelista:

Et par sko. HVite adidas superstar

Endelig fikk jeg kjøpt meg skoene fra ønskelisten sommeren 1969